Hva er en "overskridende arv"?
En arv er overdragelse ved død av dødsboet - rettigheter og plikter - til avdøde. Rettigheter kan for eksempel være eierskap til et hus, et kjøretøy eller en bankkonto; forpliktelser kan omfatte gjeld, for eksempel. En grenseoverskridende (eller internasjonal) arv er en arv med elementer fra forskjellige land: for eksempel bodde den avdøde i et annet land enn hans/hennes opprinnelse, arvingene til den avdøde bor i et annet land eller avdøde eide eiendeler i flere land
Hvorfor er EU-regler om grenseoverskridende arv nødvendige?
Hvert år flytter flere borgere i EU til et annet EU-medlemsland for å studere, jobbe eller stifte familie. Som et resultat er mer enn en halv million familier hvert år involvert i grenseoverskridende arv. Ved grenseoverskridende arv kan myndighetene i flere land ha juridisk myndighet til å håndtere arven (for eksempel myndighetene i avdødes land nasjonalitet og myndighetene i landet der avdøde sist bodde) og lovene i flere land kan gjelde (for eksempel lovene i alle landene der avdøde eide eiendom). Innbyggere kan derfor trenge å starte arvesaker i forskjellige land og forholde seg til lovene i forskjellige land. Dette kan være kostbart og kan føre til at myndigheter fatter motstridende avgjørelser. For å gjøre grenseoverskridende arvefølger enklere å planlegge og administrere, vedtok EU lovgivning i 2012, arveforordningen (Forordning (EU) nr. 650/2012).
Hva gjør EU-forordningen?
Forordningen fastsetter regler for hvilke EU-medlemsstaters myndigheter som skal behandle en grenseoverskridende arv og hvilken nasjonal lovgivning som skal gjelde for arven. På denne måten kan en borger eller en arvelater (personen som lager et testament) planlegge arven sin, og arvinger trenger ikke lenger å forholde seg til flere nasjonale lover og myndigheter. Forskriften gjør det også lettere for en rettsavgjørelse eller et notarialdokument som handler om med en arvesak utstedt i en EU-medlemsstat for å få virkning i en annen EU-medlemsstat. Til slutt oppretter forordningen det europeiske arvebeviset (ECS), et dokument som kan bes om av arvinger (så vel som legatarer, testamenteutøvere og administratorer av eiendelene til den avdøde) for å bevise deres status og utøve sin status. rettigheter i et annet EU-medlemsland.
For formålet med forordningen skal begrepet «EU-medlemsstat» forstås slik at det omfatter alle EU-medlemsstater unntatt Danmark, Irland og Storbritannia, da sistnevnte land ikke deltar i forordningen.
Hva dekkes av EU-forordningen? Forordningen omhandler visse prosessuelle spørsmål knyttet til en grenseoverskridende arv – det vil si hvilke EU-medlemsstaters myndigheter som skal behandle arven, hvilken nasjonal rett som skal gjelde for arven, hvordan rettsavgjørelser og notarialdokumenter om arvesaker vil ha virkninger i et annet EU-medlemsland og hvordan ECS kan brukes. Forordningen omhandler ikke de materielle spørsmålene ved en grenseoverskridende arv, for eksempel hvilken andel av avdødes eiendeler som skal gå til hans/hennes barn og ektefelle, og hvor fri testator skal bestemme hvem han/hun vil overlate sine eiendeler til. Disse spørsmålene vil fortsatt være styrt av nasjonal rett. Forordningen regulerer ikke enkelte forhold som kan knyttes til en grenseoverskridende arv, for eksempel:
- borgernes sivile status (for eksempel hvem som var den avdødes siste ektefelle);
- eiendomsregimet til et par, enten i et ekteskap eller et registrert partnerskap (det vil si hvordan parets eiendeler skal fordeles i tilfelle en av ektefellene eller partnerne dør);
- underholdsplikt overfor forsørgede personer (for eksempel en tidligere ektefelle eller barn etter en skilsmisse);
- pensjonsordninger;
- selskaper, herunder hvordan avdødes aksjer i et selskap skal overføres;
- registrering av arvegods i et register (for eksempel registrering av eiendomsrett til et hus i grunnboken).
Forskriften omhandler heller ikke skatterett. Den nasjonale lovgivningen i hvert EU-medlemsland vil bestemme hvilke skatter på arven som skal betales og hvor.
Nøkkelprinsippene i EU-forordningen
Forordningen gjør grenseoverskridende arv enklere og billigere.
Myndigheter og lover i avdødes siste bostedsland: myndighetene i EU-medlemsstaten der avdøde sist bodde, vil behandle arven og vil i prinsippet anvende loven i denne EU-medlemsstaten på arven.
mulig lovvalg: borgere kan imidlertid velge at loven i landet de har statsborgerskap i stedet for skal gjelde for arven. Dette lovvalget kan gjøres i testament eller i egen erklæring. Landet hvis lov er valgt kan være et EU-medlemsland eller et ikke-EU-land.
Anerkjennelse, aksept og håndhevelse i andre EU-medlemsstater: rettsavgjørelser i arvesaker truffet i ett EU-medlemsland vil automatisk bli anerkjent i andre EU-medlemsstater. Hvis deres anerkjennelse motsettes, vil de bli erklært tvangskraftige i henhold til forenklede regler. Offisielle dokumenter (som notarialdokumenter) om arvesaker (for eksempel et testamente eller en arvsattest) som er utarbeidet i en EU-medlemsstat vil også bli akseptert og erklært tvangskraftig i en annen EU-medlemsstat etter forenklede regler.
ECS (European Certificate of Succession): arvinger kan få et slikt sertifikat i en EU-medlemsstat for å sette dem i stand til å bevise sin status som arvinger over eiendeler i andre EU-medlemsstater.
Kilde: EU-kommisjonen og European Judicial Network
MCS og dets tverrfaglige team, med mer enn 20 års ekspertise, er klare til å hjelpe deg med å sikre at din vilje og testamente oppfyller dine ønsker og foretrukne lover. Føl deg fri til å kontakt oss.
Ambrosio Jardim har siden 1998 jobbet hovedsakelig innen forretningsrett (selskap, fusjoner og oppkjøp, joint ventures, restrukturering og planlegging), nasjonal og internasjonal skattelovgivning og eiendom. Les mer
